torsdag 31. oktober 2013

Happy Halloween

Så va dagen her igjen...den som hvert år skaper like store debatter..Halloween :)

Jentan har klædd sæ ut og e' ute på knask eller knep runde..dettan har dæm glæda sæ tel :) ...sånn ca sia 1 november 2012.

 Jentan har hjælpa mæ å bake monsterfingra og heksefingra :) Æ yns dæm blei dritstili :)
 Som alle år før så har jo diskusjonen gådd høylytt i år også..Halloween...yey eller ney???
Æ tænke at "stop fighting it" Halloween e' kommen førr å bli.
I stedefor å bruke så mye tid og energi på å argumentere mot den her dagen...bruk den heller på å lære ongan litt "skikk og bruk" før dæm skal ut på knask eller knep runde!!!

Som bl.a

1. Det e' kun den 31.oktober som man kan gå. Sjøl ungdommen bør ha gjort sæ færdi når kl bikke 21.
2. E' utelyset/lyset i oppkjørselen av så ønske dæm ikke Halloween besøk. RESPEKTER DET!!!
3. Knask eller knep e' kun ment som moro. Pøbelstreka og fanskap e' ikke greit!
4. Ta dæ tia tel å klæ dæ ut før du går ut på "knask eller knep". Ingen utkledning/kostyme= ingen knask!
5. Ikke tigg pæng om folk ikke har godteri!
6. Ikke skræm onga og eldre folk.
7. Si takk når du får nåt!
Syns vi ska unne ongan den her ene dagen i året æ.
Mange foretrækk julebukken..æ e' ikke blandt dæm. Æ mene at julebukkan har en egen 6'te sans som gjør at dæm føøøle sæ fræm tel kæm som har vært på julerevy dagen før og kæm som ikke har vært ;)

Æ syns det skal være rom førr bægge dela æ.

Ha en fortsatt flott Halloween :)

mandag 28. oktober 2013

mange flotte turer til Vestfjorden i sommer

I sommer har vi vært på utrulig mange tura. 
Vestfjorden e' en av de plassan vi besøkte flere ganga...også med telt og soveposa.
Vestfjorden med den vakre naturen, rækvedfjæra, gammetufter og minner fra steinalderen e' ei pærla.
Man behøver ikke å bekymre sæ for å bli fri for ved di første månedene.
...og ongan ælske å leite rundt i fjæra ætter små og store skatter.
Vega fant det her sopelimet som ho Vårin prøveflyr.

At ho Vega fant det her i fjæra..like ved et stort utbrent bål...væll, man trenger ikke være mensa-medlem for å forstå at det var et ekte sopelim ho fant. Heksa e' brent og soplimen klarte sæ.
Vega e' ihvertfall overbevist ;)
Et helt lite apotek fant vi åsså her nede..
Vestfjorden e' helt fantastisk i sol og vindstilla...mange flere burde ta turen. vakkert og kun 10-15min gange fra veien.
Ikke alle dagan hadde like fint vær. Men så lenge man har det moro og er i koselig selskap så er 90% av turen i boks.
Den her kvelden sto grilling på planen. Vi hadde med telt til overnatting og masse god mat.
Selv om tåka lå tykt så var det vindstille..og bålet ga den varmen vi trengte.
Ikke mulig å kjede seg her nede.

Og mye intressant historie er å lære om stedet. En gammel gammetufte vitner om om bosettning i sommerhalvåret. Onkelen til Nils som driver souvernirbutikken ved rundvannet, 20 minutter fra Vestfjorden, bodde her nede mens reinen var på sommerbeite på øya. 
For en fantastisk plass å bo :)
Etter mange timer med båling, grilling, skattejakt og fisking var det på tide å ta kveld i trollske Vestfjorden...laaaangt over midnatt.
Sjøl var æ veldig kald ætter mange timer i tåka..tøyet blir jo fuktig av lufta og det kan bli ganske så rått etter hvert. Men det er vi jo vant med så ullundertøy var med til store og små.
Sjøl hadde æ pakka med den hele "Sala Palmer" ulldressen fra Aklima...her sku ingen fryse ;)
kl 04.30 våkner vi av vingeslagan fra ei ørn over teltet...lyden var bare helt RÅ!!!
Sånn at man helt ville holde hendene beskyttende opp over hodet...sånn "just in case"
Så kjenner æ det...været e' blitt akurat så bra som det meldte. Tåka e' borte...ikke ett vindpust, sola skinner fra skyfri himmel og graderstokken viser 23 grader (oh yeah...vi sjækka på nætt ;)
Der lå æ...som en dehydrert polarhund i ørkenen...ikke bare hadde æ pakka den GODE ulldressen med mæ i tåka...men æ hadde sikra mæ den bæste soveposen å...den vi gjerne bruker på vinteren og har en komfort temp på minus sida.
Om nån så oss så gikk dæm nok ut fra at klærne mine hadde tadd fyr...hær va det bare å komme sæ ut av teltet..få gådd av sæ klærne å skynte sæ ned tel bekken like ved teltet mens æ førrbainnte min egen dumskap.
Gubben og ongan hadde heldigvis brukt vett og førrstand litt mer flittig enn mæ dagen før.
Når vi no alt va oppe og tempraturen bynte å normalisere sæ i kropp og hode så kunne vi ta oss tia tel å russle i et område vi ikke har vært i før...faktisk!
Vi fulgte Vestfjorden utover mot Støvelnesset hvor vi så gikk vidre over til Mefjorden.
Vi har aldri før vært på den her sida av Mefjorden før....men svært ofte på den andre sia. Va veldig annerledes å se Kirkeporten fra den her sida..se folk komme og gå...noen satte sæ på bærgan nede ved havet...spesiellt :)
Mefjordhytta har vi heller aldri sedd fra den her kanten.

Vi brukte lang og god tid...hele veien blei vi fulgt av en Heilo som hompa rundt i fjellet og "ropte": Hei her e' æ...å bare kom å ta mæ ;)
Huskyan va steine toillat ætter den lille krabaten...men æ og Vårin sjønnte at vi va i nærheta av ett rede. Så vi tok men ho Varga og gikk en liten omvei førr å komme rundt heiloen.

Plutselig skvatt den her reinen opp foran oss fra ingensteds og holdt på å skræmme vannet utav oss. Sjøl ho Varga trængte et øyeblikk på å komme tel hæktan igjen før ho atter en gang hang ytterst i strikken mens ho luftnappa ætter reinsdyret.
...å trur du ikke at reinsdyret i løpet av sin ville ferd vækk fra oss kom så nært inn på heiloredet at det plutselig sprang 3 kjæmpeførrvirra heilo onga rundt i gresset.
Jentan tok fast to av dæm som pent måtte finne sæ i å stifte nærmare bekjentskap med familien Tuv Josefsen.
Æ ælske heiloen...den triste sangen og de hoppanes bevægelsan.
Jentan syns det va stort å få holde en :)


Helt ytterst ute i vestfjorden ligger hornvika, nordkappklippen og det majestetiske nordkapphornet..
På turen telbake tel "sigøynerleira" våres så fikk vi tadd "botn av Vestfjorden" i nærmare øyesyn...e' ikke rart at vi trives så godt som vi gjør her nede.
Her kommer vi tel å sætte opp teltet mange ganga i fræmtida..på samme tid som æ ønske å lære masse om historia tel plassen.
Tiril Og Husky russler i et behagelig tempo...alt for varmt til at noen av dæm har inne turboen.
En helt fantastisk dag for både telting (ok...det kunne vært litt kaldare i været) og for å utforske området rundt..
Sjøl ho Husky som ellers stresse på tur, fant roen her nede...væll..kan jo være ho fant Valium blandt alle apotek remedian vi fant i fjæra...det vites ikke. Men vi vælge nu å tru at ho fant roen førr at ho trivdes.
Avslutte den her turen med et bilde av ho Tiril og ho Husky...2 av mine favoritt turkompisa.

Vi har ennu ikke vært nede i Vestfjorden på vinteren...men i år blir vi garantert å ta turen ned på ski :)




                                                                -SO LONG-

onsdag 23. oktober 2013

Tur Jentan

Idag var det trekkninga av turkortkonkurransen "fra fjæra tel fjell". Jentan har tradisjonen tro gådd i år også..faktisk så har dæm gådd 3 kort..dvs 39 tura.
Siden været va så flott i sommer så hadde vi plutselig bare 2 klipp igjen av 13 på første kortet når vi runda halve juni og vi bestæmte oss for å gå et kort til.
Det vi imidlertid hadde glæmt av va at jentan ville få et eget "skolekort" ved skoleslutt...så da satt vi plutselig der da med 13 xtra tura.

Vi blei kjapt enig om at Vårin og Lilja skulle få gå turan aleina og at vi skulle kjøre dæm til løypestart og slippe dæm og syklan av. Så fikk dæm avslutte turan med å sykle enten hjæm eller tel hytta.
Vi har kun vært med på turen til Lilletuva og Knivskjellodden. Lilletuva fordi vi har opplevd å bli overraska av havtåka der en gang før og det e' helt førrfærdelig å svirre rundt i myra som ei førrvirra væggelus og ikke vite hverken kor man e' eller kor man skal. Knivskjellodden fordi det e en lang og passe krevende tur..og også en plass kor man ikke ønske å bli overraska av havtåka.

Æ syns dæm har vært helt rå å gå i sommer, og det e' jo ikke bare turan på kortan vi har gådd..kort turan har vi tadd når vi ikke har hadd andre tura planlagt.

Vega og Tiril va de einaste på sin alder med 2 fulle kort..26 tura.

Vårin og Lilja har alt fått premier under trekkninga av "helt ekte" konkurransen i skolen og fikk flotte "helt ekte" luer idag. Vårin vant også en turspade :)

Vega og Tiril vant hvert sitt ufo akebrett, hver si isfiskestang og hver sin turspade..Strålanes premia nu som vi går vintersesongen i møte :)
Vega vant også et gavekort på 300.-

Ikke minst va det vældi arti at det blei dratt fram at vi var 6 av 7 Honningsvåginga som har gådd tel Lysøynæringen ætter at boka kom opp der ute. Arti at det blir lagt merke til :)

Vi e' strålanes førrnøyd med dagens premieutdeling og vi e' minst like fornøyd med årets tursesong..så langt.

Vi har jo ennu et par mnd igjen å bevæge oss på

                                                                    -SO LONG-

søndag 13. oktober 2013

tur tel Austerbotn

 På lørdagen bestæmte vi oss førr å ta ongan med ned Vannfjordskaret og ned tel Austerbotn nede i Vannfjorden..å så gjorde vi ;)
 Nydeli turvær og for første gang på nån daga så regna det ikke..og det va heller ikke mye vind..perfekt.
Vi fulgte skaret og elva nedover og vi har underveis sedd oss ut kulpa vi vil telbake tel med fiskestanga i sekken.
Ænkelte plassa va det ganske vrient å komme ned..mye steinrøys..som va våt og glatt av mange daga med regn..løse massa som bare førrsvant når vi trødde på dæm.
Elva va "stor" pga regnet og vi følte hele tida at vi skulle vært på den andre sia. Hadde det vært en tur i juli ætter daga med solskinn så hadde det garantert vært nåt ainna.
Steina man normalt kan gå over på va under vann og hundan fikk sæ en og ainna seiltur nedover ælva når dæm mesta fotfæste.
Men vi kom oss no ned..
Hundan måillkosa sæ på turen..dæm bada og lekte og lekesloss og løp som gal..va som å ha med valpa på tur.

Væll nede så kasta jentan sæ i lekinga...dæm syns det e kjæmpespennanes med alt som ræk i land i fjærsteinan.
Før vi visste ordet av det så va dagen gådd og vi måtte tenke på å komme oss opp tel bilen før dagslyset førrsvant.
Det e' bra fint her nede



Turen opp..
Vet ikke ka det va som skjedde men æ følte mæ syretung i beinan næsten med det samme vi begynte å gå.. så når vi starta på stigninga så va æ ikke sein om å telbakekalle hundan og spenne dæm foran mæ...fortsatt va det tungt
Og akurat som på turen ned så va vi konstant på feil sia av ælva. Æ står igjen med en følelse av å ha stådd tel knes i vann under hele turen..førrfriskanes va det no ihvertfall :) Og sjøl ho Varga så ut tel å kose sæ i vannet :)
Jentan gikk som nån helta..man så at dæm va sliten,lei og våt..men ingen klaga. Dæm brøyt opp i mindre gruppe førr å unngå konflikta..æ undres over kofførr æ plutselig befant mæ aleina med hundan..? *flire godt her*
Æ va tung..varm,våt og grinat..
Driiiitsur på gubben som ikke hadde snakka mæ tel vett før vi tok laus på turen..han burde jo vite bedre???
Kossn gubben hadde det kunne det ikke falle mæ inn å spørre om..han kunne takke sæ sjøl han..atter en gang..:han burde førrtællt mæ førr en dårli ide det va ;) ...og æ kunne ikke ta sjansen på å høre at han åsså sleit og muligens ville ha en hund.
På et punkt fant æ han helt ubrukelig..tænk at han ikke kunne få den hælvetes ælva tel å holde kjæft..!!!?!!!
Nu kan æ flire av mæ sjøl..men der og da va familien min på tur med Linda 4år.

Hadde såklart ikke vært en fullverdig tur om ikke nån bada ufrivillig.
Den her gangen va det ho Vega som så rødt pga litt knuffing i fjærsteinan og kasta ho Tiril på havet..før æ rakk å reagere sto ho Tiril tel livet i havet..
Vega va kanskje ikke like førrnøyd når ho måtte bytte klær med ho Tiril og plutselig va den som måtte gå våt opp tel Vannfjordvannan..

Å komme opp tel veien og kunne sætte sæ inn i bilen..fanhælvetestastisk!
Hundan fikk atter en gang springe løs når vi va over den værste motbakken..at dæm åsså va lei kom tydelig fræm når dæm lå klistra bak bilen og skreik førr å slæppe inn ;)

Nu e' turen kommen litt på avstand og kroppen føles ikke længer som æ har drokke tungtvann..så nu kan æ se telbake og flire av den..og faktisk kjenne på at vi hadde en nydelig tur i helt fantastisk høstvær.

En tur tel Austerbotn e' nåt æ anbefale alle å ta..det e' fantastisk flott der nede.
...men gå no når ælva e' lita og underlaget ikke e' så glatt.

Vi har planlagt ny tur tel neste sommer..når sola skinner fra skyfri himmel og vi kan bruke all den tida vi ønsker der nede..vi glæde oss!

                                                                      -SO LONG-

mandag 7. oktober 2013

Den søndagen æ aldri vil oppleve igjen..

7 April i år..

Vega Linnea sin 8 års dag.
Vi sto opp tel latter og glede og ei kjempespent Vega som hadde venta på den her dagen så længe. 
Pakka blei åpna og vi spiste en koselig frokost sammen før Thorgeir tok med sæ Vårin, Vega og Tiril i alpinbakken.
Vi va i bakken hele familien dagen før, men det endte i et stygt fall førr ho Lilja og vi endte opp på lægevakta. Været va ikke det bæste på innlandet så vi blei enig om å smertestille, og avvente tel veian va åpen igjen og at vi øyna muligheta tel å komme både tel og fra røntgen på en og samme dag.
Så den her søndagen va æ hjæmme ilag med ho Lilja. 
Vendelin og Ole dro med familien tel Nordvågen førr å ta nån bilda av ho Vårin som prøvde sæ på snowboard i bakken for aller første gang.
Imens skulle æ smøre ihop ei kaka og lage mat.

Telefonen ringte og æ va brennsikker på at æ hørte han Thorgeir vase no mainnskit i andre enden..sånn passe snøvvlanes og æ hørte nån som skreik og va hysterisk i bakgrunnen. Det hørtes litt ut som ho Vendelin og æ tænkte at nu har han Thorgeir føling igjen og har funne på nåt helt idiotisk og ho Vendelin har dilla førr at ho ikke har kontroll på situasjonen ..og tar alt han gjør personlig, sånn som bare en tenåring kan gjøre.
Siden æ ikke fikk nåt mer ut av samtalen så la æ på.

Men i samme øyeblikk så slo det mæ at det hadde ringt fra Ole sitt nr, så æ ville prøve å ringe han opp igjen før æ prøvde Vendelin sitt nr.
Den her gangen e' det ho Vendelin som svare og ho skrik hysterisk i telefonen til mæ:"vi har kollidert, æ har så ont og han Ole blør i hodet. Mamma, vi har kollidert."

Hodet mitt fulgte ikke helt med og æ va fortsatt sikker på at æ hadde hørt han Thorgeir i bakgrunnen så æ såg førr mæ at dæm va blidd meid ned av han Thorgeir på ski..eller nån andre som hadde kommen i høy fart i alpinbakken imens ho tok bilda.

"E' det ingen vakte der som kan hjælpe dåkker? Kor dåkker e?"

"vi e' atme krysset tel flyplassen,vi har kjørt utfor veien. Mamma, du må komme..han Ole blør masse"
Æ vet at æ i det øyeblikket registrerte at det va han Ole æ hørte i bakgrunnen og ikke han Thorgeir..men ka æ svarte har æ ingen anelse om.

Æ kasta mæ på telefonen og prøvde å ringe han Thorgeir..men visste at det ikke ville føre fræm. Han sa næmmli ifra før han dro at han blei å lægge den ilag med blodsukker måleutstyret inne i varmen,
Æ prøvde å ringe han Bengt, men han satt på en flyplass i nordland.
Jarl Gunnar svarte på andre ringet og æ trur ikke æ sa så mye vettig, men han lovde ihvertfall å være her om 2 minutt. På den tia det tok han å plokke mæ opp så rakk æ å gå ned tel veien å vente 2 gang ;)
Lilja satt passe førrstyrra i stua og fikk bare en kjapp beskjed om at Vendelin og Ole hadde kjørt av veien og og at ho måtte ringe tel ho fikk svar hos faren og førrtælle ka som va på gang.

Jarl Gunnar kom og vi heiv oss på hjul..trur vi brøyt alle lova og regla..men det va ikke viktig!
Æ kjente det va vanskelig å prate..kjæmpa mot tåran som præssa på og klompen av panikk som lå å præssa i mellomgålve.
Like før vi sku inn i rundkjøringa så svinge Politiet opp foran oss med blålys på..vi sjønne at vi ska tel "samme adræssa" og følge etter. Æ stålsatte mæ når vi runda svingen ætter Lagunen og blei ennu mer bekymra når æ så veien va tom. Fan..dæm hadde væll ikke kjørt av veien innover mot flyplassen??? Dær e det jo bare bratte skrenta ned mot sjøen!
Dobbelt fan..politiet svinge av inn mot flyplassen.
Vi runder akurat svingen og ser sånn passe paff at politiet har snudd og kommer mot oss igjen..så ser vi at veien bak dæm e tom..ikke en bil å se.
Skjønner at både dæm og vi har kjørt feil.

Vi snur og kjører etter politiet utover skipsfjordveien..foran første sving står det nån bila i kø. Politiet kjører forbi imens vi parkerer bak for ikke å blokkere veien.
Ut av bilen og går raskt fram mot svingen.. Var ikke forberedt på synet som møtte mæ.

 Bilen til Vendelin og Ole sto "slengt" inn mot sneskavvla og et stykke bak ser æ en hvit starcraft stå i motsatt rettning med kollisjons skader. Realiteten kommer som et knyttneveslag..Ongan har frontkollidert. At frontkollisjoner har stort skadepotensiale var noe vi gikk ganske grundig inn på da æ utdanna mæ til førstehjelpsinstruktør.

Tel venstre førr mæ ser æ et kjent ansikt..der står ene kollegaen til mannen min med et kamera. Æ kjennte æ xploderte i et vanvittig sinne...dattra mi og svigersønnen min har kollidert og der står han og tar bilda..?
I løpet av et nanosekund va sinnet førrsvunne igjen og æ går bort tel han og førrklare at jentongen har kollidert, gubben e' i alpinbakken og ikke har telefonen med..han må kjøre til Nordvågen å gi beskjed.
Væll..det va det æ trudde æ gjorde ;) Han hadde registrert at æ gikk førrbi han og sa nåt tel han i det æ passerte..nåt han tyda som"du må ringe gubben og si at æ e her...."

-det e førresten hannes bilda fra ulykkesstedet æ har her..henta fra bloggen hænnes Vendelin.
  
Det næste som slår mæ e' at dæm bægge ennu sitter inne i bilen..kofførr gjør dæm det???
Men nu har vett og forstand begynt å virke igjen og æ ser at der e to ambulansa, lege og andre som hjelper til...og roen sænke sæ på et merkelig vis.
Æ trur fast og bestæmt på at det å ha vært gjennom det vi har vært med jentan i årenes løp har lært mæ ett og ainna nyttig. Som at dæm førr det første va i de bæste hender og for det andre at å bli hysterisk eller å blande sæ oppi ting e' anklaste måten å bli bortvist på.
Men kontrollfreaken i mæ va ikke tel å rokke ved..æ va kommen førr å bli å der blei æ væranes..prøv å be mæ om å gå når æ e rolig og ikke i veien ..det hadde blidd læven det!!! (kan ikke ainna enn å flire av min egen tankegang i ætterkant )

Like ætter vi kom så blei han Ole hjulpet ut av bilen og æ ser at han blør mye fra hodet før han blir tadd over i ambulansen.
Atter en gang kjenne æ at panikken stig i mæ når æ ser at plassen han frigjorde fylles av en på ambulansen og at lægen åsså kryp inn i bilen..inn i bilen..inn til dattra mi. På det her punktet va det einaste æ klarte å gjøre å klæppe tak i han Jarl Gunnar.. førr det skreik en vill protest inne i mæ..jentongen hadde ringt hjæm, hadd vondt,va redd og ville ha mammaen sin hos sæ..og der sto æ 2-3 meter fra bilen og kunne ofra en lægg førr å slæppe inn i bilen tel ho bare førr å førrtælle at æ va der og kor gla æ e' i ho. Men æ stillte mæ sånn at æ vesste at ho så mæ fra der ho satt.

I mellomtida prøve æ å ringen gubben nån-og-tredve-ganga..fortsatt uten å få svar..dæm va fortsatt lykkelig uvitanes i alpinbakken.
Vi får litt info fra amulanse og lege, politiet kommer også og gir en kjapp rapport om ka som har skjedd ut fra ka vitna har fortalt.
Æ ser ei som jobbe i ambulansen komme med ei sprøyta og gå mot bilen Vendelin satt i..og æ huske at æ smile når æ snur mæ å gir han Jarl Gunnar en klæm å sir" ser du den sprøyta der? nu får ho Vendelin det bedre" ...han trudde nok at æ va bikka over i de vanvittiges rækker.

Underveis får vi levert klær,mobila og andre ting som har logge løst i bilen og han Jarl Gunnar går i bilen med det.  Når han kommer telbake får vi beskjed om at dæm kjøre fræm brannbilen førr å klippe bilen.
På det punktet så måtte æ bare rope ut litt redsel og frustrasjon av å stå der som en hjelpeløs tilskuer og tar opp mobilen og legger igjen en kjapp beskjed/orientering i ei lukka gruppe med mødre æ har lært mæ å bli vældi glad i..ikke minst etter den her episoden.
Å kunne rope litt opp føltes fantastisk :)

I samme øyeblikk ringer mannen min og han fikk væll egentlig bare med sæ kor vi va og at dæm sku klippe bilen Vendelin satt i.
Men brannmannskapet så en annen mulighet...dæm stillte sæ mannsterk i sneskavvla og klarte med egne krefter å dytte bilen ut på veien sånn at dæm fikk åpna bilen på passasjersida og etterhvert fikk tadd ho ut der.


Gubben kom fræm og vi fikk på samme tid snakka med legen igjen. Seakingen va på vei og vi skulle kjøre direkte fra ulykkesstedet til helikopteret.
Ole trengte å syes og få fjærna glass i fra ansiktet..han hadde knust sidevinduet med hodet i kollisjonen mens at Vendelin skulle til røntgen etter føre-var-prinsippet..ho hadde smerter i hofter og bekkenet.
Æ klarte å dribble tel mæ en plass i helikopteret...førr mæ va det helt utenkelig å skulle sende ho aleina til sykehuset.
Blødningen tel Ole tiltok når vi kom i lufta og Vendelin fikk større smerter..magen var "spent" og bilyden hennes bekymra legene ombord. Ble bestemt at dæm skulle fraktes til UNN i Tromsø, men vi måtte ned på Banak for å bytte fra helikopter til fly da det går fortere å fly.

Dæm ønska å sy Ole i lufta, men den va han ikke med på..dæm ga beroliganes og smertestillanes, man så at han roa ned..førr så å være like opprørsk igjen når han hørte ordet sy. Ætter 2 forsøk ga dæm opp og æ kunne koste på mæ å humre litt i jakka der æ satt å så på det hele. Han Ole va sæ sjøl lik.
Væll fræmme i Tromsø blei vi henta av ambulansen og kjørt tel UNN. Der sto det et såkallt traumeteam klart og venta på å ta imot dæm og det skjedde vældi mye på kort tid.
Æ fikk trække mæ litt telbake på et pårørenderom, fikk i mæ ei skiva brød og litt kaffe.
Men så va ho Vendelin vældi klar førr å få fatt i mammaen sin. Va akurat kommen inn på "traumerommet" da æ hørte en fantastisk kjent stæmme ute i gangen. Bæstefaren hænnes Vendelin va kommen og med sæ hadde han den bæste kaffen æ nån gang har smakt. Vi fikk litt info om ka som va gjort og ka som skulle gjøres vidre utover kvelden.
Vendelin hadde ingen brudd i hofter eller bekken. Heller ingen indre blødning :) det var som søt musikk.
Ene kneet var dobbelt så stort som det andre og ho måtte på nytt i røntgen.

Klærne til Vendelin blei klippt av ho da ho satt i bilen og ho va sørgelig klæløus. Heldigvis stillte ei svømmejenta fra Kirkenes som gikk på NTG med klær til bortlån :)
Trygg kom tel sykehuset med mobillader tel ungdommen og ga mæ ei kjærkommen avløsning.
Vi fikk besøkt Ole et par gang iløpet av kvelden før det va på tide å kjøre innover tel Vollan førr å sove ett par tima.
Ole va vældi hoven i ansiktet og hadde ennu masse ufjærna glass der..det skulle fjærnes neste mårra i narkose..så han Trygg tok et par bilda av han som ho Vendelin fikk kikke litt på før ho evt besøkte han. Va fantastisk når han Trygg tok over og æ fikk hvilt mæ nån tima. Va egentlig ikke før æ lå i sænga og va førr stressa tel å sove, at æ kjennte kor trøtt æ egentli va.


 Næste mårra va ho Vendelin oppe å russla i en preikestol..førr et fantastisk syn :)
Og det blei klart at vi skulle få lov å reise hjæm samme dag mens at han Ole måtte bli ihvertfall ett døgn til etter operasjonen. Trygg kom åsså den her dagen og va tel stor hjælp.
Men det va unektelig godt når vi kunne forlate sykehuset..bare være oss og være på vei hjæm.
Vendelin ville være der førr Ole hele tida og hadde ikke tid tel å tænke på sæ sjøl. Pleieran sa at det at ho va så sliten va en av grunnan til at dæm ville sende ho så fort hjæm..hjæm å være bare Vendelin..ikke Vendelin og Ole.
Ikke bare bare å være ung,førrelska..og ha vært i hælvete og tilbake det siste døgnet.
Og det va nok ikke et øyeblikk førr tidlig..alt i flyet mærka æ at nåt holdt på å skje med ho Vendelin og da vi landa så slo reaksjonen over ho som en tsunami.
Ho skalv og gråt ukontrollert..og aldri før har æ følt mæ mer maktesløs som mamma som akurat da. Og etter ei stund måtte æ bare kaste inn håndkle og innse at æ ikke kunne gjøre nåt ainna enn å ringe lægen..som ga nåt beroliganes.

tirsdagsmårran va det klart førr å reise på røntgen med ho Lilja som heldigvis ikke hadde ett brudd i beinet :)
Vendelin va tøff nok tel å ringe thorgeir og få han tel å kjøre sæ tel skolen midt på dagen. Iløpet av under en time va ho totalt utmatta og måtte hjæm i sæng.
Men ho Beviste atter en gang at ho e' beintøff.. æ e' så stolt over å være mammaen hænnes.

Og æ e så takknæmmelig førr at alt gikk bra og at æ fikk ho med hjæm. Det kunne gådd så mye værre.
Og heretter har vi 2 ting å feire den 7 april

på tur tel Lysøynæringen

Hit ut,helt ytterst ute til venstre i bildet, gikk mandagens tur..på september sin aller siste dag :) Vi har i mange år snakka om å ta turen ut tel Lysøynæringen..men har liksom blidd med snakken. Ikke at høydeskrekken min har hadd så vældi imot det da ;P




Æ e søkkanes imponert over utsikta som dukka opp etter hvert ;)

Turen utover va ikke som æ hadde forestillt mæ i det hele tatt. fra Gjesværsia så ser det ut som om det e rimelig flatt utover..sånn e' det så absolutt ikke. Førr det første e' det vældi mye steinrøys den første etappen. Å det e' jo helt fantastisk førr de her anklan som holdes i hop av skinna og godvilje ;) Når den værste steinrøysa va lagt bak oss så gikk turen vidre opp over toppa,ned i daler og vidre opp til neste topp..og neste...og neste...skjønner? Æ venta hele tida på at vi skulle komme ut på den laaaange slætta vi alle var enig om at vi hadde sedd fra Gjesværsia..det nærmaste vi kom va nok det siste strekket før varden..der va det sånn passe slætt i 6-7 minutt ;P Men turen va flott den..absolutt verdt det og utsikta når vi sto oppe ved varden va fantastisk!
Stiv av (høyde)skrekk!!! Følte mæ ikke komfortabel med å snu ryggen til kanten..og etter å ha stådd å kikka utover Gjesvær,Lilletuva, Stortuva, Gjesværnæringen;stappan og Havøygavlen så klarte æ rætt og slætt ikke å snu ryggen tel kanten igjen å måtte rygge ned tel trygg avstand igjen ;) Æ sjønne ikke kor den hælvetes høydeskrekken kommer ifra..va jo ikke sånn før æ fikk ongan.

Hundan fikk så godt som lov tel å springe løs under turen ;) dvs at hanefoten va på. Varga lægg sæ ned på kommando og da kan jo ho Husky bare forsøke å stikke og jage så mye ho løste..Varga rokke sæ ikke ;) En kjapp pause oppe ved varden og skriving i turboka..så va vi på vei på returen igjen. Sjøl om sola skinnte fra skyfri himmel så va det ikke tel å komme forbi at høsten e her. Rimfrost på bakken og iskald vind.

Den finaste og beste turgjengen æ vet om.. og på sånne her tura så kjenne æ virkelig kor mye æ savne ho Vendelin. Den her turen tvile æ på at vi blir å gjøre tel en vane..men det e garantert ikke siste gangen vi besøke Lysøynæringen. Utsikta e' eventyrlig.

Og løypa utover e, godt merka..så det finnes ingen unskyldning førr ikke å ta turen. Vi blei litt overraska over å se at kun 11 har skrevve i boka før oss. Men på den andre sia så gir det en god følelse å gå i terreng kor man ikke snubble i folk heller. Æ personlig syns det e blidd altfor mange røde T'er på øya..en del av de koselige turmålan man hadde før e rætt og slætt utrivelig nu fordi man snubble rundt i andre folk. Flott at flere kommer sæ opp av sofaen og ut på tur..men ka med å bruke litt fantasi? Uansett.. Lysøynæringen e' så absolutt en tur æ vil anbefale alle å gå. På med godt fottøy og sjækk værmeldinga...ikke minst den du ser med egne øya før du lægg ut på turen. Ikke plassen det e' gunstig å snubble rundt i tåka! GOD TUR :)