Den søndagen æ aldri vil oppleve igjen..

7 April i år..

Vega Linnea sin 8 års dag.

Vi sto opp tel latter og glede og ei kjempespent Vega som hadde venta på den her dagen så længe. 

Pakka blei åpna og vi spiste en koselig frokost sammen før Thorgeir tok med sæ Vårin, Vega og Tiril i alpinbakken.

Vi va i bakken hele familien dagen før, men det endte i et stygt fall førr ho Lilja og vi endte opp på lægevakta. Været va ikke det bæste på innlandet så vi blei enig om å smertestille, og avvente tel veian va åpen igjen og at vi øyna muligheta tel å komme både tel og fra røntgen på en og samme dag.

Så den her søndagen va æ hjæmme ilag med ho Lilja. 

Vendelin og Ole dro med familien tel Nordvågen førr å ta nån bilda av ho Vårin som prøvde sæ på snowboard i bakken for aller første gang.

Imens skulle æ smøre ihop ei kaka og lage mat.

Telefonen ringte og æ va brennsikker på at æ hørte han Thorgeir vase no mainnskit i andre enden..sånn passe snøvvlanes og æ hørte nån som skreik og va hysterisk i bakgrunnen. Det hørtes litt ut som ho Vendelin og æ tænkte at nu har han Thorgeir føling igjen og har funne på nåt helt idiotisk og ho Vendelin har dilla førr at ho ikke har kontroll på situasjonen ..og tar alt han gjør personlig, sånn som bare en tenåring kan gjøre.

Siden æ ikke fikk nåt mer ut av samtalen så la æ på.

Men i samme øyeblikk så slo det mæ at det hadde ringt fra Ole sitt nr, så æ ville prøve å ringe han opp igjen før æ prøvde Vendelin sitt nr.

Den her gangen e' det ho Vendelin som svare og ho skrik hysterisk i telefonen til mæ:"vi har kollidert, æ har så ont og han Ole blør i hodet. Mamma, vi har kollidert."

Hodet mitt fulgte ikke helt med og æ va fortsatt sikker på at æ hadde hørt han Thorgeir i bakgrunnen så æ såg førr mæ at dæm va blidd meid ned av han Thorgeir på ski..eller nån andre som hadde kommen i høy fart i alpinbakken imens ho tok bilda.

"E' det ingen vakte der som kan hjælpe dåkker? Kor dåkker e?"

"vi e' atme krysset tel flyplassen,vi har kjørt utfor veien. Mamma, du må komme..han Ole blør masse"

Æ vet at æ i det øyeblikket registrerte at det va han Ole æ hørte i bakgrunnen og ikke han Thorgeir..men ka æ svarte har æ ingen anelse om.

Æ kasta mæ på telefonen og prøvde å ringe han Thorgeir..men visste at det ikke ville føre fræm. Han sa næmmli ifra før han dro at han blei å lægge den ilag med blodsukker måleutstyret inne i varmen,

Æ prøvde å ringe han Bengt, men han satt på en flyplass i nordland.

Jarl Gunnar svarte på andre ringet og æ trur ikke æ sa så mye vettig, men han lovde ihvertfall å være her om 2 minutt. På den tia det tok han å plokke mæ opp så rakk æ å gå ned tel veien å vente 2 gang ;)

Lilja satt passe førrstyrra i stua og fikk bare en kjapp beskjed om at Vendelin og Ole hadde kjørt av veien og og at ho måtte ringe tel ho fikk svar hos faren og førrtælle ka som va på gang.

Jarl Gunnar kom og vi heiv oss på hjul..trur vi brøyt alle lova og regla..men det va ikke viktig!

Æ kjente det va vanskelig å prate..kjæmpa mot tåran som præssa på og klompen av panikk som lå å præssa i mellomgålve.

Like før vi sku inn i rundkjøringa så svinge Politiet opp foran oss med blålys på..vi sjønne at vi ska tel "samme adræssa" og følge etter. Æ stålsatte mæ når vi runda svingen ætter Lagunen og blei ennu mer bekymra når æ så veien va tom. Fan..dæm hadde væll ikke kjørt av veien innover mot flyplassen??? Dær e det jo bare bratte skrenta ned mot sjøen!

Dobbelt fan..politiet svinge av inn mot flyplassen.

Vi runder akurat svingen og ser sånn passe paff at politiet har snudd og kommer mot oss igjen..så ser vi at veien bak dæm e tom..ikke en bil å se.

Skjønner at både dæm og vi har kjørt feil.

Vi snur og kjører etter politiet utover skipsfjordveien..foran første sving står det nån bila i kø. Politiet kjører forbi imens vi parkerer bak for ikke å blokkere veien.

Ut av bilen og går raskt fram mot svingen.. Var ikke forberedt på synet som møtte mæ.

 Bilen til Vendelin og Ole sto "slengt" inn mot sneskavvla og et stykke bak ser æ en hvit starcraft stå i motsatt rettning med kollisjons skader. Realiteten kommer som et knyttneveslag..Ongan har frontkollidert. At frontkollisjoner har stort skadepotensiale var noe vi gikk ganske grundig inn på da æ utdanna mæ til førstehjelpsinstruktør.

Tel venstre førr mæ ser æ et kjent ansikt..der står ene kollegaen til mannen min med et kamera. Æ kjennte æ xploderte i et vanvittig sinne...dattra mi og svigersønnen min har kollidert og der står han og tar bilda..?
I løpet av et nanosekund va sinnet førrsvunne igjen og æ går bort tel han og førrklare at jentongen har kollidert, gubben e' i alpinbakken og ikke har telefonen med..han må kjøre til Nordvågen å gi beskjed.
Væll..det va det æ trudde æ gjorde ;) Han hadde registrert at æ gikk førrbi han og sa nåt tel han i det æ passerte..nåt han tyda som"du må ringe gubben og si at æ e her...."

-det e førresten hannes bilda fra ulykkesstedet æ har her..henta fra bloggen hænnes Vendelin.

 

 

Det næste som slår mæ e' at dæm bægge ennu sitter inne i bilen..kofførr gjør dæm det???
Men nu har vett og forstand begynt å virke igjen og æ ser at der e to ambulansa, lege og andre som hjelper til...og roen sænke sæ på et merkelig vis.
Æ trur fast og bestæmt på at det å ha vært gjennom det vi har vært med jentan i årenes løp har lært mæ ett og ainna nyttig. Som at dæm førr det første va i de bæste hender og for det andre at å bli hysterisk eller å blande sæ oppi ting e' anklaste måten å bli bortvist på.
Men kontrollfreaken i mæ va ikke tel å rokke ved..æ va kommen førr å bli å der blei æ væranes..prøv å be mæ om å gå når æ e rolig og ikke i veien ..det hadde blidd læven det!!! (kan ikke ainna enn å flire av min egen tankegang i ætterkant )

Like ætter vi kom så blei han Ole hjulpet ut av bilen og æ ser at han blør mye fra hodet før han blir tadd over i ambulansen.
Atter en gang kjenne æ at panikken stig i mæ når æ ser at plassen han frigjorde fylles av en på ambulansen og at lægen åsså kryp inn i bilen..inn i bilen..inn til dattra mi. På det her punktet va det einaste æ klarte å gjøre å klæppe tak i han Jarl Gunnar.. førr det skreik en vill protest inne i mæ..jentongen hadde ringt hjæm, hadd vondt,va redd og ville ha mammaen sin hos sæ..og der sto æ 2-3 meter fra bilen og kunne ofra en lægg førr å slæppe inn i bilen tel ho bare førr å førrtælle at æ va der og kor gla æ e' i ho. Men æ stillte mæ sånn at æ vesste at ho så mæ fra der ho satt.

I mellomtida prøve æ å ringen gubben nån-og-tredve-ganga..fortsatt uten å få svar..dæm va fortsatt lykkelig uvitanes i alpinbakken.
Vi får litt info fra amulanse og lege, politiet kommer også og gir en kjapp rapport om ka som har skjedd ut fra ka vitna har fortalt.
Æ ser ei som jobbe i ambulansen komme med ei sprøyta og gå mot bilen Vendelin satt i..og æ huske at æ smile når æ snur mæ å gir han Jarl Gunnar en klæm å sir" ser du den sprøyta der? nu får ho Vendelin det bedre" ...han trudde nok at æ va bikka over i de vanvittiges rækker.

Underveis får vi levert klær,mobila og andre ting som har logge løst i bilen og han Jarl Gunnar går i bilen med det.  Når han kommer telbake får vi beskjed om at dæm kjøre fræm brannbilen førr å klippe bilen.
På det punktet så måtte æ bare rope ut litt redsel og frustrasjon av å stå der som en hjelpeløs tilskuer og tar opp mobilen og legger igjen en kjapp beskjed/orientering i ei lukka gruppe med mødre æ har lært mæ å bli vældi glad i..ikke minst etter den her episoden.
Å kunne rope litt opp føltes fantastisk :)

I samme øyeblikk ringer mannen min og han fikk væll egentlig bare med sæ kor vi va og at dæm sku klippe bilen Vendelin satt i.
Men brannmannskapet så en annen mulighet...dæm stillte sæ mannsterk i sneskavvla og klarte med egne krefter å dytte bilen ut på veien sånn at dæm fikk åpna bilen på passasjersida og etterhvert fikk tadd ho ut der.


Gubben kom fræm og vi fikk på samme tid snakka med legen igjen. Seakingen va på vei og vi skulle kjøre direkte fra ulykkesstedet til helikopteret.
Ole trengte å syes og få fjærna glass i fra ansiktet..han hadde knust sidevinduet med hodet i kollisjonen mens at Vendelin skulle til røntgen etter føre-var-prinsippet..ho hadde smerter i hofter og bekkenet.
Æ klarte å dribble tel mæ en plass i helikopteret...førr mæ va det helt utenkelig å skulle sende ho aleina til sykehuset.
Blødningen tel Ole tiltok når vi kom i lufta og Vendelin fikk større smerter..magen var "spent" og bilyden hennes bekymra legene ombord. Ble bestemt at dæm skulle fraktes til UNN i Tromsø, men vi måtte ned på Banak for å bytte fra helikopter til fly da det går fortere å fly.

Dæm ønska å sy Ole i lufta, men den va han ikke med på..dæm ga beroliganes og smertestillanes, man så at han roa ned..førr så å være like opprørsk igjen når han hørte ordet sy. Ætter 2 forsøk ga dæm opp og æ kunne koste på mæ å humre litt i jakka der æ satt å så på det hele. Han Ole va sæ sjøl lik.
Væll fræmme i Tromsø blei vi henta av ambulansen og kjørt tel UNN. Der sto det et såkallt traumeteam klart og venta på å ta imot dæm og det skjedde vældi mye på kort tid.
Æ fikk trække mæ litt telbake på et pårørenderom, fikk i mæ ei skiva brød og litt kaffe.
Men så va ho Vendelin vældi klar førr å få fatt i mammaen sin. Va akurat kommen inn på "traumerommet" da æ hørte en fantastisk kjent stæmme ute i gangen. Bæstefaren hænnes Vendelin va kommen og med sæ hadde han den bæste kaffen æ nån gang har smakt. Vi fikk litt info om ka som va gjort og ka som skulle gjøres vidre utover kvelden.
Vendelin hadde ingen brudd i hofter eller bekken. Heller ingen indre blødning :) det var som søt musikk.
Ene kneet var dobbelt så stort som det andre og ho måtte på nytt i røntgen.

Klærne til Vendelin blei klippt av ho da ho satt i bilen og ho va sørgelig klæløus. Heldigvis stillte ei svømmejenta fra Kirkenes som gikk på NTG med klær til bortlån :)
Trygg kom tel sykehuset med mobillader tel ungdommen og ga mæ ei kjærkommen avløsning.
Vi fikk besøkt Ole et par gang iløpet av kvelden før det va på tide å kjøre innover tel Vollan førr å sove ett par tima.
Ole va vældi hoven i ansiktet og hadde ennu masse ufjærna glass der..det skulle fjærnes neste mårra i narkose..så han Trygg tok et par bilda av han som ho Vendelin fikk kikke litt på før ho evt besøkte han. Va fantastisk når han Trygg tok over og æ fikk hvilt mæ nån tima. Va egentlig ikke før æ lå i sænga og va førr stressa tel å sove, at æ kjennte kor trøtt æ egentli va.

 Næste mårra va ho Vendelin oppe å russla i en preikestol..førr et fantastisk syn :)
Og det blei klart at vi skulle få lov å reise hjæm samme dag mens at han Ole måtte bli ihvertfall ett døgn til etter operasjonen. Trygg kom åsså den her dagen og va tel stor hjælp.
Men det va unektelig godt når vi kunne forlate sykehuset..bare være oss og være på vei hjæm.
Vendelin ville være der førr Ole hele tida og hadde ikke tid tel å tænke på sæ sjøl. Pleieran sa at det at ho va så sliten va en av grunnan til at dæm ville sende ho så fort hjæm..hjæm å være bare Vendelin..ikke Vendelin og Ole.
Ikke bare bare å være ung,førrelska..og ha vært i hælvete og tilbake det siste døgnet.

Og det va nok ikke et øyeblikk førr tidlig..alt i flyet mærka æ at nåt holdt på å skje med ho Vendelin og da vi landa så slo reaksjonen over ho som en tsunami.
Ho skalv og gråt ukontrollert..og aldri før har æ følt mæ mer maktesløs som mamma som akurat da. Og etter ei stund måtte æ bare kaste inn håndkle og innse at æ ikke kunne gjøre nåt ainna enn å ringe lægen..som ga nåt beroliganes.

tirsdagsmårran va det klart førr å reise på røntgen med ho Lilja som heldigvis ikke hadde ett brudd i beinet :)
Vendelin va tøff nok tel å ringe thorgeir og få han tel å kjøre sæ tel skolen midt på dagen. Iløpet av under en time va ho totalt utmatta og måtte hjæm i sæng.
Men ho Beviste atter en gang at ho e' beintøff.. æ e' så stolt over å være mammaen hænnes.

Og æ e så takknæmmelig førr at alt gikk bra og at æ fikk ho med hjæm. Det kunne gådd så mye værre.
Og heretter har vi 2 ting å feire den 7 april